Vindstilla uteble, motstrømmen også – for det meste, og da er de verste hindrene i Færderseilasen borte; hindrene som får seilasen til å trekke i langdrag og bli en tålmodighetsprøve.
I år gjaldt det imidlertid bare å stå på og seile alt hva remmer og tøy kunne holde i retning av rundingsmerkene ved Færder, Hollænderboen eller Mefjordboen. Mest av alt gjaldt det å få fri vind og fart, de store strategiske utfordringene bød ikke årets Færderseilas på.
Ei heller kryssen tilbake til mål – for kom du fra Færder og ikke gikk gjennom Bolærne, så tapte du. Og for de andre banene gjaldt det bare å komme seg fortest mulig i retning av Åsgårdstrand.
Mye unnavindsseilas i frisk vind og lite kryss, blir det rekorder av, da 12-meteren VEMA III med Eric A. Svenkerud fikk seiersskuddet som aller første båt kl 18.02.41, hadde arrangørene knapt inntatt sine plasser i Horten. En seiltid på 6 timer, 2 minutter og 41 sekunder er ikke akkurat dagligdags.
De aller fleste båtene kom i mål i nattemørket natt til lørdag, og mørkt var det også i alle teltene som gjerne skummer av maltholdig drikke når seilerne kommer i mål. Skjenkebevilgning vanket det ikke før lørdag morgen, så slik sett ble det tidenes oppladning til lørdagens Færder-fest.
Færderseilasen har et godt grep om norske seilere på grasrotplan, og det er imponerende at regattaen år etter år samler over 1000 båter. Så også i et år hvor de aller fleste andre piler peker så bedrø-velig nedover.
Helt uavhengig av konjunkturer er antall kvinner og jenter som deltar i Færder’n. Tidligere vakte det overskrifter om en av båtene hadde kvinnelig mannskap fullt og helt – i år var det flust av slike båter, og om bord i de øvrige båtene ga mannskapssammen-settingen klart bud om at Færder’n ikke lenger er noen guttegreie.
Båtparken utvikles stadig og årets mest spektakulære øyeblikk var utvilsomt da de to 50-foterne FRAM XVI og CAMILLA dundret side om side ut fra start i 18 knop! Det fikk alle de øvrige båtene til se ut som «glassfiberøyer», og det ble en virkelig demonstrasjon av hvilken vei båtutviklingen har tatt de senere årene.
At Færder-feltet nå består av båter med svært ulikt fartspotensiale er heller ikke helt problemfritt; ikke lenge etter start hektet en H-båt seg fast i gennakeren til CAMILLA. H-båten kom brått på CA-MILLA og CAMILLA kom brått på H-båten. Det var en uvant situasjon for begge.
Elises Færderseilas
Er det en X? Hvilket lystall har han med rød spinnaker? Vinner vi innpå? Bør vi slå før staken? Vi lifter! Vi holder, vi holder… Vi slår.. Mer trykk om 25 sekunder…Bras frem! Nei, Elise gi! Ikke vinsj!
Samtalen går høyt over hodet på meg. Raskt som vinden. Båten er ribbet for puter og fylt med tau. Tusen tau i tusen farger med tusen forskjellige formål. Alle viktige. Vi har matchende seilerbekledning for at det ikke skal være tvil om at vi er et flercellet, unikt velfungerende organisme av et regattateam. Jeg er den eneste som ikke snakker regattansk.
Kaptein Michael har erfaring som seilmaker fra America’s Cup, han er rolig som et stormøye. Han smiler når det blir kaos på dekk og hvisker stille til meg på norsk; dra litt i det håndtaket nå, bra, Elise, flink! Når jeg forstår, kan jeg utfø-re selv de enkleste kommandoer. Man skulle jo kanskje kunne anta at et år på havet hadde gitt meg en viss mengde seilkompetanse. Det er rett. Jeg kan flytte en båt. Men ikke fort. Jeg kan holde én retning i lange perioder i tung og uhastig forflytning. Jeg kan maksimere kaffeinntak og komfort, ikke båtfart. Det er det ikke sikkert at de vet, de som spør om jeg vil være mannskap. I Norges største regatta. Seile for å vinne. Heldigvis er vi flere jenter, tenker jeg idet jeg hilser på lille Marte på 19 år. Dagens taktiker, mannskapsrøst og OL-satsning viser det seg. Jeg er i godt og ikke jevngodt selskap.
Seil og Rigg i Lillesand stiller med MAI, en A-35, en vakker dame. Lett og formfin. Godt utstyrt. En vinner. Jeg er litt redd hun kan bedre enn mine bidrag. Jeg er egentlig litt redd. For å ødelegge. Jeg er norgesmester i vinsjekaos, floker og handlingslammelser. Her koster ikke ting ingenting. Ting koster årlige studielån. Seil og bommer, skrog og mannskap er dyre saker å erstatte. De siste netters drømmer har vært preget av revnelyder, grunninger og MOB. Vi ligger og finseiler frem mot streken. Taktikeren fordeler ansvar. Jeg skal kjøre brasen. Fint nybegynneransvar. Startstreken er en tenkt linje mellom to enorme badeballer. Den er høyst usyn-lig for meg. Høyst synlig for resten av mannskapet. Nedtellingen vår samsvarer med et kinaputtpang som samsvarer med nærhet mellom MAIs skrog og startsstreken. Vi vinner starten. Jeg prøver fortvilet å huske hva en bras egentlig er.
Jeg forstår det ikke helt. Alle på båten er målrettet og rolige, smiler til meg. Heiser ballongduk på størrelse med Mjøsa i baugen. Jeg ser forundret ut mot båter som skummer i tilsvarende høy hastighet på følte centimeteres avstand. Holder pusten i lengre perioder enn det som er sunt for hjernens vel. Veldig så trang Oslofjorden var i dag. Det kommer jo til å smalne ved Drøbak. Er det egentlig plass til all denne galskapen? Jeg får et tau i hånden. Når jeg trekker i det, responderer spinnakerbommen, deretter spinnakeren, deretter båten og deretter mannskapet straks. Ah, bras!
Vinden er perfekt! For en seilas! Hvilket lystall har den…? Samtalen forsvinner over hodet på meg. Jeg er den mest fokuserte braseren på hele Færder’n. Ikke et sekund viker blikket fra karbonbommen. Jeg aner ikke hva jeg ser etter. Ikke heller helt hva jeg skal gjøre med det jeg ser. Jeg reagerer spontant på ordet bras! Men nærmest kronisk i feil retning. «Frem med bras!», «Bras opp!» blir til «Slipp ut, Elise!», «Vinsj, Elise!». «Trim!» «Trosse ved land om cirka 18!» Alle er i ivrig arbeid. Kontinuerlig. Også på alle omkringseilende bå-ter yrer arbeidsmaur på dekk. All denne energien kanalisert kunne lyst opp store byer. Sannsynligvis ser vi regattaseilere veldig rare ut ovenifra. Men i overflateperspektiv er det et merkelig vakkert skue. Flere hundre fargeflekker i synkron retning under mørke, saftige, skyhøye skyer. En og annen med noe som ser ut som fordyrende seilmishandling .
Vi runder. Det begynner å blåse. Det er ikke sant. Egentlig er det bare vi som ikke lenger holder følge med vinden. Vi vil en annen vei. Snu. Tvert. Luften blåser videre. Seilfri og fornøyd. Vi stanger nordover. På kryss og tvers av all fornuft.
I lange timer henger jeg over vekslende halser med organene rundt rekka og stadig lengre fingre mot havkanten. Som tungt slakt. Båten svarer på hver bevegelse. Samtaler med naboslaktet er preget av vaier i lungehøyde og stadige slag. Hold hold hold… Vi slåår!
Det er min kode. Da skal jeg for flyttes. Helst for egen motor. Under bommen. Helst uten sammenstøt. Over tauverket. Helst uten å snuble. Omfavne rekka. Helst uten å bade. Tilbake på tørkesnoren, henge ut. Løfte seilene mot vinden. Det dreier seg om fart. Jeg er fristet til å fortelle medseilerne mine om motorbåten. Den som kommer opp i tilsvarende hastighet ved et lett dytt på gassen. Ingen rekkeridning. Ingen seilskift. Jeg lar være. Man må kjenne sitt publikum.
Som rekkerytter har jeg bedre utsikt enn som brasist. Kan følge med på konkurrentenes fremdrift. Ikke det at jeg klarer å skjelne konkurrentene fra andre klassers bå-ter. En seiler i konkurransehøyde ser ut til å grunnstøte hver gang de ligger på styrbord halser. Jeg forstår at dette er beinhard konkurranse uten overdrevent fokus på utstyrs vel og ve. Regattaseilere har mye utstyrsmishandling på samvittigheten, skrogbank og seilspjær.
Vi skravler på rekka. Båtprat på regattansk. Jeg spør og spør og spør… De er tålmodige og rolige. Stemningen er så god. Hvor er høylydt kjefting? Styggordskasting ved utilgivelige mistak? Regattaens rykte i nybegynner verden. Ikke bevist som sannhet på MAI, Færder’n 2009.
Det er ingen billig sport. Når vi ankommer Horten i de mørke timer, blinker det i blanke reflekser fra en uendelig mengde seilklær med brettekant. Voksne mennesker i fargeglade parkdresser. Nattens soloppgang avslører en utstyrsinvestering lik et nasjonalbudsjett. Surfebrett på surfebrett i utenomjordiske materialer. Karbon, kevlar, kompositt og corona. Innimellom ligger småbåter, skjønnheter i treverk og familiehytter med kjøl. Overalt er det glade mennesker under skyfri sommerhimmel. Vind under seiling, sol over landgang. Perfekt!
Vi vinner ikke. I det hele tatt. Det føles allikevel sånn. For meg. En førstegangsregattaseiler som overlevde. Trivdes i galskapen. Lærte masse. Glemte masse. Klønet og klarte. Og som gleder seg til neste gang.