Den beste Færderseilasen på mange år, mente de fleste deltagerne. Kanskje værgudene klarer å snu trenden med stadig færre deltagere. Her er høydepunktene fra 2013.
Da Rune Aasberg og Simen Løvgren hadde krysset seg hele veien fra Oslo til Tristeingrunnen, i sin Class 40 «Solo», snudde vinden. Spinnakeren de hadde gjort klar og gledet seg til å sette, forble i posen; det var bare å stramme inn seilene og krysse til Horten. Oslofjorden fylte seg med nordlig nattebris. – Dette var veldig utgjort for oss, vi var vel nesten den eneste som ikke fikk seilt spinnaker under hele seilasen, skriver de to på sin nettside. Og «Solo», som først og fremst er en båt som trives med litt åpnere vindvinkler enn hva strak bidevind. har å by, fikk det da også tungt på sammenlagtlisten med et måltall som nettopp favoriserer unnavindsseilas. – Oppsummert er vi veldig fornøyd med båt, veivalg og egen innsats. Det var ikke mange feilene vi gjorde underveis. Sammenligner vi oss med samme type båter (planende), ser vi at resultatet er veldig bra! Så en 12. plass av 22 startende i shorthanded-klassen er vi likevel fornøyd med tross forholdene, skriver de.
For med sønnavind om dagen og nordavinden om natten ble det kryss-båtenes Færderseilas, men for alle ble det en uforglemmelig Færder-opplevelse: Ikke et regndrypp og praktisk talt ikke et eneste øyeblikk med vindstille. Nordavinden overtok nærmest sømløst for solgangsbrisen. Himmelen var nesten skyfri, sola skinte og ansiktene som kom til Horten strålte – bokstavelig talt. Mange hadde nok fått sommerens hittil største dose med sol og frisk luft.
Årets opplevelse bør være arrangøren KNS’ beste markedsføring for neste års arrangement, for med fallende deltagerantall er det et sterkt ønske om at verdens største «overnight»-seilas ikke skal krympe ytterligere. Under 800 båter deltok i år. Det er mange, men det er nesten 400 færre enn hva regattaen har hatt på det meste. Og det er et stort fall. I prosent nærmere tredve. Både for deltakere og publikum hadde det vært mer spennende om en kunne følge deltakerne tettere underveis. Tracking av alle båtene hadde selvfølgelig kunnet gitt den fulle og hele oversikten, men det er både teknisk, praktisk og økonomisk nærmest en utopi.
Det som kunne ha gitt et løft når det gjelder opplysninger om regattaens utvikling, hadde vært om KNS hadde benyttet passerings punkter underveis, Slemmestad, Drøbak og Filtvet der arrangør eller seilerne selv notere passeringstider og plotter dem inn i det nettbaserte resultatsystemet. Da ville alle som fulgte regattaen på nettet – og alle seilerne som hadde en mobil i hånden eller PC om bord – fått en oppdatering og en idé om hvordan de lå an. Skal Færder’n kunne bli sportslig interessant å følge, ligger nok fremtiden i slike passeringspunkter, sa man i 2013.
Årets seilas uten dramatikk og med få uhell. Det var likevel påfallende å se at ganske mange ikke hadde lest seilingsbestem-melsene. Enten man har seilt Færder’n i mange år eller er førstegangsseiler, må man studere seilingsbestemmelsene før start, for det kan være endringer fra tidligere år. Det er en skippers plikt å sette seg skikkelig inn i dem og seile etter hva teksten sier, skrev Seilas i sin reportasje.
Ved Filtvet tok en av båtene med seg den utlagte bøya og gjorde det dermed vanskelig for båter å runde en bøye som faktisk ikke var der. Det lå en komitébåt der, en seilbåt, men den hadde ikke M-flagg om bord og hadde kanskje heller ikke lyst til å ligge som «buffer» mot alle de som forsøkte med sviktende hell å stå opp merket i motstrømmen.
I seilingsbestemmelsene står det at man skal runde «en bøye øst av Filtvet», ikke en spesifikk posisjon. Er det spesifikt nok for alle de som slapp å krangle seg helt opp til bøya øst av Filtvet?
– Strengt tatt burde det ha vært markert i seilingsbestemmelsene med en posisjon, sa Thomas Kresse, juryleder for Færderseilasen.
– Etter episoden ved Filtvet tror jeg det kom én båt som fikk godtgjørelse på ni minutter. Det var ikke jeg som hadde saken, men jeg tror det ble slik, sier Kresse. – Det viktigste her er at dette skal egentlig ikke skje. Et merke bør ligge slik at det ikke oppstår slike situasjoner, og det bør foreligge en plan dersom det forsvinner, sier Kresse. – Normalt skal det veldig mye til for at man kan få en godtgjørelse. En ting er at du skal være helt fri for skyld, og du skal ha tapt vesentlig på at for eksempel at et merke er borte.
– Men det er lite vi i juryen kan gjøre om ikke andre båter protesterer på det som har hendt, avslutter Kresse.
Seilingsbestemmelsene sier i tillegg at «en deltager, som ikke har funnet et eller flere av rundingsmerkene, må gjøre uttrykkelig oppmerksom på dette i erklæringen, og nøye forklare hvorfor han likevel mener å ha seilt riktig».
Det ble også observert båter som seilte feil løp ved runding av Tristein. Bestemmelsene er klare: Du skal ha Færder fyr og staken til styrbord både på utadgående og innadgående. Derfor har de som seilte ned gjennom Bolærne for så å komme mot staken på Tristein med Færder fyr på babord side, gjort en feil og skal diskvalifiseres.
Riktig sted til riktig tid
Det var svært lett vind da første start gikk kl 12.00 og kun klassene som startet sent, fikk glede av brisen helt fra start. Fra startlinjen delte feltet seg i to for de fleste klassene. Noen båter søkte mot Bygdøy, mens andre holdt øyene på østsiden. I de fleste tilfellene fikk båtene langs Hovedøya og Lindøya et løft og seilte kortere vei, mens det ofte lå mer vind ned mot Bygdøy.
Det var motstrøm ut fra start, og det ga store utslag, særlig ved Dyna. Båtene som stod opp på babord halser kom lett ut, mens båter som måtte slå over på styrbord på det smaleste, mistet mye høyde og tok store tap.
– Vi ønsket inderlig å kunne komme ut forbi Bygdøy uten et slag, forteller Otto Backe i Xp 50-en «NorXL». Men 50-foteren hadde for dyp kjøl, og det ble bråstopp. Heldigvis var farten lav, og det var enkelt å komme fri. Sundet mellom Aspond og Håøya er et kritisk punkt i seilasen. Det blir ofte vindstille i le av Håøya, men landmassen vrir også vinden, slik at man får løft. Det gjelder å utnytte muligheten, men uten å bli for grådig.
Vest for Oscarsborg
– Vi fikk en skade i genuaen, og byttet til et mindre forseil akkurat da vinden frisknet i Drøbaksund, forteller Henning Hansen i «Pixeline», en X-442 som vant T6-klassen 50 minutter før «Saga».
– Med mindre forseil kunne vi ta kjappe slag, og det gjorde det enkelt å seile vest for Oscarsborg og gjennom sjeteen hvor det var mindre motstrøm, sier Hansen.
Det var det få båter som gjorde, men de fleste IFene valgte dette sporet, og fikk dermed mindre strøm og slapp unna fra de større båtenes vindskygge. Strømmen skulle snu om kvelden, men sønnavinden opp mot 10 m/s gjorde at vannet fortsatte å strømme inn fjorden.
Avgjort etter Filtvet
Svært ofte blir Færder’n avgjort i Drøbaksund. Det ble det ikke i år. Valget ut fra Filtvet ble avgjørende for mange. Henning Hansen holdt vestsiden og fikk glede av Drammen-strømmen. «Pixeline» gikk også vest for Bastøy, og tjente stort på vei sydover.
– Vi lå bak favorittene og måtte gjøre noe annerledes, forteller Geir Victor Svendsen i Expressen «Glory». Han valgte østsiden, og ga et stikk i skjøtet etter Filtvedt for å komme raskest mulig til Jeløya der strømmen var mindre. Expressen «Hvergang» som ledet, havnet i et vindhull ved Horten, og måtte kaste dreggen for ikke å drive akterover.
– Vi seilte med to voksne og åtte barn. Da vi passerte Filtvet, var det leggetid for de tre åtte-åringene om bord, så vi valgte vestsiden av Bastøy, mest på grunn av komforten, forteller Håkon Nissen-Lie i «Undine II», en Hanse 430e som ble tre i Nor Rating-klassen uten spinnaker. – Da vi lå innenfor Bastøy kom nordavinden, og da var det en fordel å ligge ute i fjorden hvor vinden var sterkest.
Terje Johannessen ledet IF klassen suverent frem til Filtvet, men ble slått av Bjørnar Larsen med en båtlengde i mål. – Jeg var sliten, og ukonsentrert og havnet litt langt ut i strømmen. Det gjorde at fire IF´er skvatt forbi, forteller mannen med mange tidligere seire i IF-klassen.
Utenfor Bolærne
For mange ble det kryss både ned til Tristein og opp til mål i Horten.
–Vår båt er egentlig best på lens, men vi fikk kun glede av spinnakeren i en time, forteller Svein Are Løvtveit i «Olisabeth», en Luffe 40 som vant T5-klassen. – Vi tjente på å gå utenfor Bolærne både syd og nordover, men tjente mest på å holde konsentrasjonen oppe. Vi har mange gode rormenn om bord, og skiftet hyppig. Overvåkne seilere i den lete vinden om natten, var vår seiersoppskrift, sier Løvtveit.
Otto Backe i «NorXL» hadde ventet at vinden fra nord skulle dreie mot vest på morgentimene, og seilte derfor gjennom Bolærne – og tapte mye.
Komplisert ved Åsgårstrand
De fleste hadde kryss inn mot mål. Ved Åsgårdstrand var det svært lett vind. – Ved Åsgårdstrand satt de tre IF-ene i tet seg fast i et vindhull, og sammen med vinneren, Bjørnar Larsen, holdt vi oss midt i fjorden. Vi hadde overhøyde inn mot merket ved Åsgårdstrand, og klarte derfor å holde fart i båten, forteller Terje Johannessen, som ble nummer to i IF-klassen.
Seil på lag med elementene
Den vinner Færderseilasen som gjør færrest feil i løpet av regattaen. Til årets seilas kom meteorolog og seiler Nils Melsom Kristensen med nyttige noen tips til hvordan du kan redusere dem.
Den optimale vinnerkursen i enhver regatta er å seile den korteste og retteste veien mellom de punktene du skal runde. Dette er den «riktige» veien dersom du ikke har noe kunnskap om vind og strøm på forhånd. Men det er i teorien, for en seilbåt er innrettet slik at den drives frem av vinden. Vinnerkursen blir derfor i praksis den korteste og raskeste veien du kan seile mellom rundingspunktene i den vinden som er til stede under regattaen. Det er imidlertid ikke alt. Du seiler også i et medium som ikke står stille; vannet båten seiler i, renner i ulike retninger til ulike tider – alt etter hvor på banen du befinner deg. For å kunne seile den optimale kursen må du med andre ord også ta hensyn til strømmen.
Er det rart at det ikke er lett å seile – og aller minst vinne en regatta? Og at man i dette virvaret av variabler sier at den som gjør færrest feil, vinner? For i praksis er det så godt som umulig å seile en hundre prosent optimal kurs gjennom en hel regatta.
– Når jeg legger opp en rute før en regatta, har jeg først og fremst vinden i tankene. Deretter studerer jeg strømmen og modifiserer ruten for å få den mest mulig optimal i forhold til strømmen innenfor de begrensningene vinden gir, sier Nils Melsom Kristensen, som er oceanograf ved Meteorologisk institutt, men også navigatør og vær-ruter om bord i Transpac 52-en «Wolfpack».
Det er først og fremst strøm Kristensen er spesialist på, og for øyeblikket arbeider han med en enda mer detaljert og høyoppløst modell over strømforholdene i Oslofjorden enn hva som har vært tilgjengelig til nå. Den blir ikke ferdig til Færderseilasen i år, men kanskje til neste år. Modellen vil kunne fortelle og forutsi strømforholdene med større nøyaktighet enn tidligere, men den vil aldri kunne bli helt korrekt.
– Når det gjelder strøm er det egentlig ingenting som er helt normalt, men studiene bringer oss stadig nærmere hovedtrekkene strømmen har i områdene modellen omfatter, sier han.
Er det drivføre, så seil mot et sted der du kan ankre. Følg også med på båtfarten på GPS-en eller sjekk mot land for å finne ut når du ikke lenger har fremdrift i den retningen du skal. Da bør du vurdere å droppe ankeret i sjøen.
Når vinden er døende, så søk mot land. Ny vind oppstår gjerne der. Det samme gjelder når det blir mørkt. Dette er spesielt viktig i en seilas som Færder’n der det ofte er termikk – forskjell i temperatur over land og sjø – som påvirker vinden.
Med moderne, lette båter er det viktigere å jage etter trykk enn etter strøm. Bare en knop mer vind kan resultere i flere knop høyere fart for lette, moderne båter. De kommer lettere i gang i lett vind og skaper sin egen fartsvind – noe som igjen øker farten.
Med tyngre båter kan det være viktigere å jage etter strømfordeler enn etter mer trykk, fordi mer trykk ikke nødvendigvis vil gi nevneverdig høyere båtfart i de tunge båtene.
Prioriter i riktig rekkefølge: 1) Velg en rute som gir deg korteste og raskeste vei til merket i forhold til vinden. 2) Modifiser deretter ruten i forhold til strømmen.
Ikke «hopp» fra sted til sted for å oppnå best mulig strømfordeler. Det resulterer bare i at du seiler en unødvendig lang vei. Velg en helhetlig strategi.
Legg alltid en strategi på forhånd for hvordan du vil gjennomføre Færder’n, og modifiser stragegien underveis etter hvert som forutsetningene endrer seg. Det kan være lurt å dele opp regattaen og strategien i etapper slik at du kan gjøre opp status etter endt etappe og vurdere forholdene før du legger ut på en ny.
Uansett hvor du er, ha alltid klart for deg hva som er korteste retning mot merket.
TP 52-en «Wolfpack» var desidert raskeste båt under Færderseilasen i 2013. Drøye 13 timer brukte de på turen fra Oslo til Horten via Tristeingrunnen. Nils Melsom Kristensen var ansvarlig for veivalget om bord, og kartene viser hvordan de seilte. Rutevalget stemmer godt overens med «oppskriften» på en vellykket Færderseilas, som Nils Melsom Kristensen gir og begrunner i artikkelen.
Under Færderseilasen i 2013 utførte Seilas’ journalist Asbjørn J. Thorup et oppdrag for Meteorologisk institutt. Han droppet en målebøye i sjøen utenfor Tristeingrunnen. Hvordan den har beveget seg, viser at det å bli klok på hvordan strømmen oppfører seg ikke er enkelt.
– Modellene våre kan vise hvordan strømmen generelt og i det store og hele beveger seg, men den oppfører seg aldri akkurat slik. Enhver situasjon er alltid unik, sier Nils Melsom Kristensen.
Plottene til drivbøya mener han viser med all mulig tydelighet hvor «kaotisk» strømmen er, at den varierer mye i enkelte områder og at den kan være uforutsigbar. – Hvem hadde trodd at strømmen kunne frakte bøya inn til Langesund, sier han og henviser til at bøya Asbjørn satte ut ved Færder, drev i land i Langesund åtte dager etterpå etter en runddans i Skagerrak.
Deretter ble bøya satt ut utenfor Jomfruland. I utgangspunktet skulle man tro den ville ta rake veien sørvestover langs Sørlandet med Skagerrak-strømmen, men den tok seg også en solid runde rundt i Skagerrak før den strømmen man i utgangspunktet tenker seg renner strakt og rent langs norskekysten, tok fatt i den og fraktet den til Egersund. Tre uker brukte bøya fra Jomfruland til Egersund.
HOVEDREGLER Det fins noen hovedregler når det gjelder strøm. En av dem er at strømmen renner sterkest der det er dypest. En annen er at strømmen renner sterkest mot høyre land – på den nordlige halvkule. Det er omvendt sør for ekvator. Kraften som sørger for det, er den såkalte coriolis-kraften, eller enda enklere; kraften som oppstår på grunn av jordrotasjonen. Mannen som oppdaget denne effekten av jordrotasjonen, var franskmannen Gaspard-Gustave Coriolis, og oppdagelsen gjorde han i 1835. Strømmen settes i bevegelse av i hovedsak tre faktorer; av tidevannet, av vinden og av luftmassenes høy- og lavtrykk. Og nettopp fordi disse tre elementene samtidig og med ulik styrke er med på å diktere strømmen, er det så vanskelig å forutsi hvordan strømmen vil oppføre seg.
– Vi har opplevd Færderseilaser der strømmen har rent i en retning gjennom hele regattaen, selv om tidevannstabellen sier at strømmen skal snu omtrent hver 6. time. Årsaken har vært at lavt trykk og kraftig vind i Skagerrak har presset vannmassene inn i fjorden. Resultatet har vært at strømmen i stedet for å snu, bare varierte i styrke, forklarer Kristensen.
– Derfor bør du alltid orientere deg om strømmen ved å observere bøyer, staker og så videre – eller mer moderne; følge med på instrumentene dine – slik at du vet hva slags forhold du til enhver tid seiler i, understreker Kristensen.
– Strømmen liker ikke å klatre, og derfor følger strømmen gjerne kotene i undervannsterrenget, legger Nils Melsom Kristensens kollega og læremester, Lars Petter Røed, til, og han lanserer dermed enda en grei tommelfingerregel.
Det han forteller er at tidevannsstrømmen følger det dypeste løpet i fjorden, og den er spesielt sterk der det er store dybdeforskjeller og hvor strømmen presses mot høyre «undervannsland». Dette undervannslandskapet – og alle de formene fast land danner mot sjøen – er med på å bestemme strømmens retning og styrke. Sammen med jordrotasjonen resulterer dette «virvaret» at det også dannes strømvirvler på gitte steder.
Det er i det hele tatt veldig vanskelig å forholde seg til strøm, men Nils Melsom Kristensen forteller at noen områder er mer forutsigbare enn andre. Et generelt råd er å studere bunnforholdene; hvor det er dypt og hvor det er grunt. Det vil kunne gi deg en idé om hvor strømmen renner sterkest.
GJENNOM DRØBAK – Det er alltid strøm i en eller annen form, uansett hvor du seiler, og det er ikke bare i Drøbaksundet du må ha strømbildet klart for deg. Det kan være vel så mye å hente ved å seile riktig utenfor Filtvet, sier Nils Melsom Kristensen.
Allerede innenfor Dyna fyr er det strøm, og i Indre Oslofjord er det generelle strømbildet at inngående strøm er sterkest langs Nesodden-landet mens utgående strøm renner sterkest på vestsiden av fjorden. Det er en logisk konsekvens av corioliskraften.
Kristensen sier at han for alvor begynner å tenke på strømmen når de kommer til Søndre Langåra, og i et tenkt tilfelle med motstrøm og sønnavind, vil han seile gjennom sundet slik:
– Jeg sikter meg inn mot nordspissen av Håøya og fyret på Ristodden. I Selskjærbukta oppunder Håøya vil det være mindre strøm enn lengre øst og ute i sundet, og jeg vil holde meg i le av – og gå vest av – Askholmene, innleder han.
– Men i dette området må du være på vakt og følge med i kartet, for det er flere grunner der, sier han.
Deretter vil han krysse oppunder land mot Tronstadodden, og litt videre tett på land.
– Vinden pleier å dreie langs land rundt odden, slik at om du treffer riktig, vil du få høyde både på vei inn og på vei ut fra odden, sier han.
Er det vind nok, vil han primært gå i sundet mellom Kaholmene og Håøya. Der er det definitivt mindre strøm enn i hovedløpet øst for Kaholmen, i og med at hele området ligger beskyttet av sjeteen som ligger som en barriere mot strømmen. En forutsetning for å få uttelling for dette veivalget, er at du treffer godt med slagene når du skal ut igjen av åpningen til sjeteen slik at du ikke må falle av eller avvike for mye fra optimal kurs. Primært ønsker han å gå ut av det vestre løpet, for da kan han fortsette videre sørover på vestsiden av Drøbaksundet. Der er det minst motstrøm.
– Et godt tips før Færderseilasen er å trene på å slå, for er det en regatta det er mange slag i, er det Færder’n, sier han.
Er det mindre vind og du er usikker på om det er vind nok i sundet mellom Kaholmen og Håøya, eller det tegner til å kunne bli vanskelig å smette ut av hullene i sjeteen, er Vindfangerbukta et alternativ. Det krever at du må krysse fra vest- til østsiden av fjorden, og det slaget vil han beregne slik at han omtrent treffer fyret ved Langebåt. Deretter vil han slå langs land og fortest mulig smette inn i Vindfangerbukta og krysse i mest mulig strømle i bukten og ut til Husvikbåen.
– Det er helt klart strømle inne i bukta, men ofte dårligere vind også. Du må enten gå inn i bukten eller helt opp langs land ved Oscarsborg. Se på kartet og hold deg unna det dype området øst for Oscarsborg, der strømmer det mye, presiserer Kristensen.
Han mener det beste stedet å krysse sundet igjen er ved klokkebøya utenfor badeparken i Drøbak, og strekke over rett nord for Storskjær.
Deretter ville han slått seg sørover mot Filtvet på vestsiden av Drøbaksundet, fordi det er mindre strøm der enn på østsiden. Årsaken til det er grunnregelen om at strømmen renner sterkest mot høyre land. Han ville imidlertid være forsiktig med å gå altfor kloss i land, fordi det ofte er mindre vind helt oppunder land enn det er litt lenger ut.
– Se litt på landet du slår deg inn mot. Du kan gå tettere på der hvor landet er slakere. Der blåser det gjerne mer enn der det er bratt, sier han.
Mot kvelden er det slik at solgangsbrisen dreier noe mot høyre når den løyer, og dette kan ofte gi nedslag av.