Hvorvidt seilasen hadde noen fremtid var et berettiget spørsmål etter den andre seilasen i 1948. Deltakerantallet var enda dårligere enn under den første seilasen. Dette året var det bare tre båter som stilte til start.
Turseilingskomiteen fikk skylden, og det ble hevdet at foreningen forsømte et viktig arbeid. Arbeidet med å holde norsk seilsport på høyde med utviklingen. Det ble vist til tilsvarende seilaser i andre nordiske land med større suksess. Det var særlig når det gjaldt å informere om seilasen, at KNS mottok sterk kritikk. Det ble også hevdet at N-L (Nordisk lengdemål) regelen kanskje ikke var den rette regelen å bruke. Folk så igjen til utlandet og mente at man heller burde måle båtene etter mer moderne måleregler, som for eksempel den engelske RORC regelen.
«Dersom seilasen skal ha noen fremtid, må turseilingskomiteen benytte vinteren til å bearbeide konseptet og ikke minst drive mer effektiv kampanje for regattaen»
– Kjell Røed, 1948